Marokko mars 81 (Første del)

Nå ville vi på en mer eksotisk reise, og Marokko hørtes spennende ut. Vi skulle helt til Nord- Afrika, og ingen barn skulle bli med. Fra Gardermoen tok flyturen 5 timer, så landet vi på flyplassen ved Agadir. I passkontrollen kom ektemaken i vanskeligheter. Han ble tatt til side og flere strenge herrer kom til. Alle gransket passet hans, så spurte de hvilke oppdrag han hadde i Marokko. Han så ut som et spørsmålstegn og sa han skulle på ferie. Til slutt forstod vi problemet. I passet stor yrke kaptein, og nå bedyret han at hans yrke var på sjøen i sivil fart, han var ikke militær. Endelig fikk han gå, og vi var svært lettet da vi kom til hotellet vi skulle bo på.

Hotellet vårt i Agadir

Første dagen var vi på velkomstmøte på en marokkansk restaurant, og en kelner i fargerike gevanter serverte te fra en av de typiske høge kannene, og en høy, slank stråle traff merkelig nok ned i de små teglasa. Etter orienteringen kjørte vi opp på toppen over Agadirbukta, der byen lå før. Et stort jordskjelv i 1960 la byen i ruiner og 10 000 mennesker omkom. Agadir ble bygt opp igjen nede ved bukta. Her oppe var flott utsikt over Agadirbukta. To smågutter fotfulgte oss og holdt på et lite dyr, enten et lam eller en killing, og ville absolutt fotograferes, og de fikk bli med på et foto.

Agadirbukta i bakgrunnen

Vi skulle være en uke i Agadir som er Marokkos sydligste kystby. Byen ble grunnlagt av portugiserne rundt år 1500. Agadir ligger ut mot Atlanterhavet og har ei lang strand som omgir hele bukta. Nede på stranda ble vi tilbudt å ride på kamel, og jeg ville sjølsagt prøve.

Min første kameltur

Vi tok en dagstur til Atlasfjella. Det var mange fine områder der oppe, og vi så flere gjetere med saue- eller geiteflokkene sine. Plutselig sperret vi opp øynene. Var det mulig? Sjåføren stoppet så vi fikk gå ut og se. Oppe i et tre beitet en flokk svarte geiter. Ingen av oss hadde sett dette før. Det var et Acanietre som kan bli svært gammelt, og det har en frukt som geitene liker. Så visste vi det.

Geitene i treet

Turen fortsatte videre og vi stoppet ved et sted så vi fikk kjøpt forfriskninger. På slike steder ble vi ofte omringet av barn som ville ha penger, helst gutter. Denne gangen var det gutter på ca vår yngste sin alder, og jeg viste bilde av ham. De studerte bilde av den norske gutten og bablet ivei. Da vi skulle dra, viste seg at vi ikke hadde småpenger. Jeg ga den største en seddel og viste tydelig at han skulle gå inn og veksle, så dele med de andre. Men han tok seddelen og prøvde å stikke av. Det ble slåsskamp og et lurveleven. Jeg angret på at jeg ga noe, og aldri mer gjorde jeg det på denne måten. Slik lærer en.

Rett før slåsskampen

  
Vi fortsatte turen i Atlasfjella og passerte flere små byer. Vi stoppet et sted og fikk ta en kikk på folkelivet. Vi gikk bort til en vannpost og så på kvinnene som holdt på der. Til slutt stod igjen to av de svartkledte kvinnene, men da de skulle fotograferes snudde de ryggen til fotografen. Etterpå fikk jeg vite de tror at blir de fotografert mister de sjelen sin.

Kvinnene ved vannposten

Atlasfjella er verdens lengste fjellkjede og går gjennom Marokko, Algerie og Tunis. Nå kjørte vi altså i den delen som er i Marokko. Flere steder så vi landsbyer langt borte mellom fjell og daler, andre lå ved veien så vi kunne stoppe og ta en titt. Dagsturen hadde vært en lærerik opplevelse.

Landsby i Atlasfjella

En dag ville vi inn på havneområdet i Agadir og tok heldigvis med oss passa våre, for pass måtte vi vise for å komme inn. Vi gikk mot en båt som lå og lastet kameler. Det var et underlig syn. En mørk kamel hang og dinglet på vei om bord. Vi fikk vite at kamelene skulle til Sahara. De mørke kamelene skulle soldatene ha til mat, de lyse kamelene var til ridedyr.

Lasting av kameler

Vi hadde temperaturer på 25 til 35 grader den uka vi bodde i Agadir, men vi spaserte rundt i varmen for å se oss rundt. Iblant måtte vi søke ly under palmene, eller vi kom oss innendørs, som foreksempel på en tysk restaurant som het Marineheim, men polpulært kalt tante Hilde. Men det var godt å komme tilbake til hotellet og bassenget.

Ved badebassenget  

En kveld var vi på berberfest. Vi kjørte ut til en 400 år gammel berberby som nå var fredet. Der ble vi mottatt av berbere i sine kvite kjortler. De spilte på en slags trommer og de danset, det gjorde de også mens vi spiste. Vi ble mottatt med myrtete.

Berberdansere

Vi satt i små nisjer, seks personer i hver. Nisjene hadde åpning ut til plassen der berberne underholdt. Maten ble servert i en tasjin som er et slags ildfast fat med høgt, spisst lokk. Da vi hadde spist, kom guiden og fortalte at vi hadde spist ål. Jeg ble nesten kvalm, for jeg hater ål, de minner for mye om slanger.Men stemningen var god der vi satt med vår te og så på berberne.

I nisjen vi spiste

Vi hadde vært en uke i Agadir, og nå skulle vi prøve noe nytt, for før vi dro hadde vi også bestilt en ukes rundtur i Marokko. Vi pakket og sjekket ut fra hotellet. Bussen som skulle brukes på turen hentet oss, og der satt også de to parene som spiste sammen med oss på berberfesten. De hadde fortalt at de også skulle på denne turen, og det var hyggelig å kjenne noen av våre medpassasjerer. Nå kjørte vi ut fra Agadir.

Agadir sett fra vår hotellbalkong

Del to kommer i morgen.

Jugoslavia sommeren 80

Denne sommeren dro vi på ferie til Jugoslavia. Med på turen ble yngstemann og storesøster som hadde med ei venninne. Det lille jugoslaviske flyet gynget litt på ruta fra Oslo til Dubrovnik. Etter tre timer i luften landet vi, og en buss kjørte oss til Caftat som er en liten by om lag 18 km sør for Dubrovnik. Da vi kom til hotellet, viste det seg at alle rom var opptatt, og vi alle fem måtte overnatte på et kontor. Til tross for ville protester måtte vi bite i det sure eplet, og vi overlevde natten. Caftat var en idyllisk liten by ved ei bukt, og særlig solnedgangen var flott, et enestående fargespill.

Solnedgang i Caftat

Siden vi hadde med barnevakt kunne vi bli med på en utflukt til Dubrovnik.Gamlebyen skal være en av de best bevarte middelalderbyer i Middelhavs- området. En svensk guide fra reiseselskapet viste oss rundt, men ei lokal ung dame fulgte med på utflukten, hun sa ikke et ord, bare fulgte med på hva som ble sagt. Husk at dette var i kommunisttida.

Midt i gamlebyen i Dubrovnik

Dubrovnik ble grunnlagt i 639. Gamlebyen, Stadi Grad, består mest av trappegater, og er omgitt av en bymur bygget på 1300- talet. Bymuren er 2 km lang. Det er en sjarmerende by med de grå husa og rødbrune tak.

Trappegate fra gamlebyen i Dubrovnik

Hotellet vi bodde på så grått og trist ut fra utsida, men det var et ganske flott hotell. Det trona på ei høgde over bukta. Stranda nedenfor bestod mest av klipper, men sjøen var fantastisk klar og fin. Fra hotellterrassen var kjempefin utsikt mot bukta og byen, samt de grønnkledte åsen rundt.

Hotell Croatia

Barnepikene trådte til igjen så vi kunne ta en heldagstur til Kotor og Sveti Stefan som ligger i Montenegro. Vi kjørte mot Kotorbukta som ofte blir kalt for den sørligste fjorden i Europa, men er egentlig en oversvømt kløft som ble dannet av elva Bokelj. Kotor ligger innerst i Kotorbukta, og byen har ei rik historie. I februar 1979, altså bare vel et år siden vi var der, ble byen rammet av et stort jodskjelv som ødela mange kulturmonument. Vi kunne se halvt ødelagte hus i området, og ved havna var store revner i kaia.

Skader etter jordskjelv i Kotor    

Sveti Stefan var en idyllisk plass. Det var egentlig en fiskerlandsby fra 1400- talet, men gjort om til hotell. Det er ei tidligere tidevannsøy. Vi rusla rundt på stedet, og var inn på en kafé og tok en forfriskning. Mange mener at Sveti Stefan er en av de mest maleriske steder på hele Balkan. På denne turen til Montenegro fikk vi smake ost som hadde ligget to år i olivenolje, hjemmerøkt skinke, og honningvin.

Sveti Stefan

En kveld var vi på Jugoslavisk aften. Vi fikk servert salat, fårekjøtt med tilbehør, og pannekaker med honning til dessert. Så kaffe. To karer underholdt, de sang, spilte gitar og trekkspill. Alt var ok. Så hentet bussen oss for hjemtur. Men bussen kjørte seg fast under en gangbro. Sjåføren prøvde å få bussen løs, men den stod bleggende fast. Alle fikk ordre om å gå ut, så inn bakerst i bussen med mennene, der skulle de stå og hoppe opp og ned. Der stod de og hoppet. Jeg synes synd på den unge, kvinnlige guiden, for plutselig besvimte en av de eldre damene og lå rett ut på veien, rett bortenfor stod med mennene som hoppet alt de klarte. Plutselig kom bussen løs fra gangbroen, og dama kom til bevissthet. Blek, men fattet kunne hun gå inn i bussen igjen sammen med oss andre. Alt endte bra, og vi kom oss til hotellet.

På jugoslavisk aften

Badebassenget ved hotellet var stort. Vi dro ofte solsengene sammen ved der den yngste badet, for å følge med. Her lå vi og pratet under solingen. En jugoslav la seg alltid i nærheten av oss, han fulgte med sin lille sønn. Flere stoppet og snakket med mannen på jugoslavisk. Vi synes han litt ofte var røff mot sønnen og diskuterte det. En dag de gjorde rent bassenget, gled gutten og slo hodet. Faren ble sint og kakket gutten på baken. Vi satte oss opp og fulgte med. Tenk å være så røff mot sønnen, tenk om gutten hadde skadet hodet, sa vi med hverandre og sa hva vi synes om denne jugoslaven. Akkurat da kom en svenske og snakket med ham. På svensk! Jeg er lege og har bodd 16 år i Sverige....osv. Vi så forferdet på hverandre. Han forstod svensk, han måtte ha fått med seg en del av det vi sa. Vi var sjokkert, men dette lærte vi mye av.

Fra badebassenet

En dag ville jentene også inn til Dubrovnik og vi alle tok lokalbussen. Det ble en av de villeste bussturer vi har vært på. Sjåføren kjørte som en gal, og tok de krappe svingene nesten på to hjul. Vi var vettskremte alle untatt yngstemann som synes det var tøft. Vi var bleke og skalv nesten da vi endelig kom fram. Men det ble en fin tur, vi ruslet rundt i nydelig vær i denne spesielle byen. Lord Byron, den engelske poeten, kalte Dubrovnik for Adriaterhavets perle.

I Dubrovnik  

Vi hadde bare fint vær hele oppholdet i Jugoslavia. Dette var som nevnt tidligere, før landet ble delt. Det ble mye soling og bading, og mange fine rusleturer i den idylliske byen Caftat. Flere utflukter ble det. En dag besøkte vi også sigøynermarkedet. Det kjøpte jeg to høge lysestaker fint utskåret i mørkt tre. Men så kom siste dagen, og siste middagen i Jugoslavia.

Avskjedsmiddag på Croatia

Flyturen tilbake til Oslo gikk uten den ubehagelige gyngingen vi hadde nedover. Så hentet vi bilen og kjørte siste etappe hjem. Lysestakene jeg kjøpte på sigøynermarkedet i Jugoslavia har jeg den dag i dag. De står i gangen min og minner meg om solfylte solnedganger i Caftat.           

Lysestaker fra Caftat

Sjøtur sommeren 80

Vi gikk om bord i "Gevostar" og båten gikk direkte til Hamburg. Havna i Hamburg er den største i Tyskland. Byen har også en omfattende industri. Vi gikk på land og spaserte rundt i byen, og plutselig pekte en inn mot en gate vi skulle gå forbi. - Der er Reeperbahn. Gaten er over 900 meter lang og byr på forskjellige forlystelser, kjent for alle sine barer og det som verre er. - Vent her, sa jeg, nå vil jeg se litt innover i gaten. Jeg ble frarådet dette, men nysgjerrig som jeg er, begynte jeg å gå, men kom ikke langt. Plutselig kom to "damer" ut fra et hus og skrek til meg på tysk, de nærmet seg og hyttet med nevene. Jeg forstod de mente alvor, snudde og nesten småsprang tilbake til de andre. De andre bare ristet på hodet og vi spaserte til en svær godtebutikk. Det var sikkert lurt.

Godtebutikk i Hamburg

Båten gikk tilbake til Norge. Da oppdraget i Sandefjord var utført, ble kursen satt til Salford i England. Salford ligger i nordvestlige England, vest for Manchester. Elva Irwell skiller Salford fra Manchester. Vi kan si det er en av forstedene til Manchester. Jeg var sjølsagt klar for en bytur.

Klar for bytur

Da alt var gjort i Salford gikk båten mot Norge. Vi gikk langs den skotske vestkysten og blant annet gjennom Whiskysundet. Det er sundet mellom Islay og Jura, der det berømte destilleriet lager sin kjente whisky.

Fra Whiskysundet

Vi passerte også Mac Arthur fyr. Hva eller hvem fyret er oppkalt etter, er jeg ikke helt klar over, men vet at Mac er gælisk for sønn, kjent fra angliserte skotske familienavn som for eksempel: Mac Arthur (sønn av Arthur). Navnet skjemmer ingen. Fyret lå ensomt til, men sundet var idyllisk.

Mac Arthur fyr

Neste stoppested var igjen Sandefjord. Nå kom flere slektninger av mannskapet om bord, og de skulle bli med til England, for dit skulle vi også denne gangen. Sandefjord ligger som kjent i Vestfold, og ligger ved enden av Sandefjord- fjorden. Da alt var klart, gikk vi ut fra Sandefjord i et strålende sommervær, varmt og flott. Ungdommens bønn ble hørt i styrehuset, og båten stanset opp en kort stund i sjøen et godt stykke fra byen. Dermed ble det et forfriskende bad i varmen.

Badeliv i sjøen utenfor Sandefjord

Turen gikk videre over havet mot England. Noedsjøen har hatt et rikt fiske som også nordmenn har gjort seg nytte av. Det er et ganske grundt sokkelhav med gjennomsnitt 94 meters dybde. Men har steder som er både grunnere og atskillig dypere. Nå gikk en ny bønn opp til styrehuset. Kan vi ikke stoppe så vi får fiske? Igjen ble de bønnhørt, og båten la bi. Men kun en kort stund, var ordren. Fiskeredskap ble hentet fram og fisket startet. Det ble ikke store fangsten, men ikke helt fritt. Opplevelsen var det viktigste.

Turistfiske i Nordsjøen

Denne gangen skulle vi til Liverpool, byen som ble grunnlagt i 1207 da de blant annet ble egen valgkrets. Den første våtdokken i England ble konstruert i Liverpool i 1715. Slavehandelen førte også til velstand for byen. Byen er kjent for The Beatles som nevnt før, men glem for all del ikke fotballaget Liverpool som har mange fans også i Norge. Så må vi huske at shoppingmulighetene er meget gode og vel så det. Liverpool var siste havna vi skulle være med til denne sommeren, så da vi kom til Norge gikk vi turistene på land.

Shopping i Liverpool    

          

Gran Canaria august 79

Syden var nå fast på ferieprogrammet, diskusjonen gikk bare på hvor vi skulle reise. Valget falt dette året på Kanariøyene. Vi tok den vanlige kjøreturen til Gardermoen, og der fikk vi opplyst at Spantaxflyet som skulle hente oss var 6 timer forsinket. men vi ble kjørt til Sjusjøen hotell der vi fikk servert middag. Endelig kom vi oss i luften, og etter 5 timer og 20 minutter landa vi. Så buss til Playa del Inglés, og til leilighetshotellet Jardin Del Atlantico.

Foran hotellet

Det var varmt nå i august og de yngste var snare å ty til badebassenget. Yngstemann likte seg i bassenget og hadde godt lag, for yngste søstra var også med på turen og hun hadde med en venninne.

Badeliv

En dag tok vi en tur til Palmitosparken. Men siste bakken opp til parken klarte ikke den gamle bussen. Puff, sa det, og midt i bakken stod vi. Alle måtte ut og gå siste stykket. Parken hadde et stort utvalg av kaktuser, store og små.

Utvalg av kaktuser

Stedet het som nevnt Palmitosparken, og palmer var der i fleng. Samt mange forskjellige fugler, i et idyllisk lite vatn spankulerte store kvite fugler både på land og i vatnet. To mørke svaner svømte sakte og majestetisk på vassflata. Vi avslutta besøket med å se et papegøyeshow.

Fra Palmitosparken

Stranda på Playa del Inglés var stor, fin og 6 km lang.Mesteparten er gul ørkensand som i millioner av år er fraktet med vinden fra Afrika, fra Saharaørkenen. Det nye for oss var alle de toppløse damene. Maken! Det dinglet samme hvor en snudde seg. Slikt var vi ikke vant med på Sunnmøre, eller de plassene vi hadde vært til nå. Men som sagt, stranda var flott.

Stranda på Playa del Inglés

En kveld var vi på "grisefest". Der fikk vi servert helstekt gris, poteter, surkål, salat og vin. Vi ble underholdt av kanariske dansere mens vi spiste. Vi delte bord med en eldre dame som hadde med barnebarnet sitt, og dama fortalte at det var åttende turen hennes til Kanariøyene. Jentene var ikke med denne gangen, derfor ville de ha oss med en annen kveld, og det gjorde vi.

På "grisefest" nr 2        

En dag tok vi med den yngste og dro til Sioux City, cowboybyen. Den ble bygget opp for filmer, og mange filmer er spilt inn der. En indianerleir var også litt oppe i høgda, ovenfor sjølve "byen".

På vei til indianertelta

Cowboybyen var slik vi kjenner fra slike filmer. Kveget ble drevet av cowboyer gjennom gatene, indianere til hest kom i vill fart. Det var ran av en bank og puffing og smelling. Men det var kvelende varmt, og etter alt oppstyret gikk vi til saloonen og fikk forfriskninger. Det var godt å komme i skyggen.

Saloonen til høgre i gata 

Playa del Inglés er en by på sørkysten av Gran Canaria som er den tredje største av Kanariøyene. Vi var ofte ute og spaserte i strøket. Vi var på kjøpesenter eller bare så på omgivelsene, en dag så vi på kirka.  Det er mange restauranter å velge mellom både inne og ute.

På Big Apple

En dag tok barnevaktene over, og vi kunne ta en dagstur inn til Las Palmas. Mange av husa hadde skarpe farger på dørene, og mange hadde bare den fargen som adresse. Vi besøkte en håndarbeidsskole, og den lå i huset til bestyrarinna. Så var det shopping, og særlig veskene vakte interesse.

Trenger jeg ny veske?

1

Vi ruslet rundt i Las Palmas som ble grunnlagt på slutten av 1400 av den spanske herføreren Juan Ryon. Byen fikk navn etter alle palmene. I over 500 år har Las Palmas vært en stor by og knutepunkt for internasojnal sjøfart.

I Las Palmas

Så kom avreisedagen. Vi skulle dra fra denne solfylte øya på vestkysten av Afrika. Vi reiste fra Gado flyplass med Spantax. Turen hjem gikk uten problemer. Vi hadde hatt strålende vær på Gran Canaria, kanskje litt for varmt iblant.

Klar å dra til flyplassen

  

Sjøtur til England sommeren 79

Da jeg hørte at "Gevostar" skulle til England, bestemte jeg raskt at det hadde vært kjekt med en tur. Jeg og yngstemann entret båten, andre av mannskapet hadde også med slektninger. Kursen ble satt direkte til Liverpool som ligger i Vest- England, ikke langt fra Wales. Liverpool er Storbritannias nest største eksporthavn, og ikke minst er byen kjent for at den berømte gruppen The Beatles kommer derfra. Sjølsagt gikk vi på land for å se på byen, og for å shoppe.

I Liverpool

Vi hadde nydelig vær, og ved kysten av Hebridene grillet vi på akterdekk. Sola var på hell og la et gult og gyllent skjær over havet og oss som spiste grillmat. Neste havn var Manchester og båten gikk opp Manchesterkanalen. Kanalen ble åpnet for trafikk i 1894. Den ble bygget for at Manchester skulle få direkte tilgang til havet for eksport av varene sine. Dermed var de ikke avhengige av nabobyen Liverpool.

"Gevostar" på vei opp Manchesterkanalen

Vi la til kai i Manchester som er en industriby nordvest i England. I det 14. århundrede kom flere vevere fra Flandern til byen, og de startet en lang og viktig tradisjon med tøyproduksjon. Shoppe her er å anbefale. En dag tilbød agenten å ta med yngstemann og oss foreldrene til Old Trafford- bana til Manchester United, den rikeste og mest populære fotballklubben i verden. Det var ingenting som foregikk der denne ettermiddagen, så agenten viste oss bana og garderoben. Andektig gikk vi rundt i garderoben og ved bana nesten som om vi gikk på hellig grunn. Old Trafford har blitt utbygget flere ganger siden vi var der. Siden vi lå i byen en søndag, slo vi oss sammen og dro til en stor og fin naturpark i området. Der ruslet vi blant grønne voller, trær, busker, vatn og vakre roser. Hjortedyr så vi også.

Søndagstur i en naturpark

Etter endt oppdrag gikk vi fra Manchester. På Skotskekysten var grått og tungt skydekke. Her og der så vi borger eller små slott, ofte på enslige steder. Grått og dystert så det ut. Jeg stod iblant ved rekka og lurte på om der bodde folk. Kanskje gikk det rundt menn i rutete skjørt og spilte på sitt spesielle instrument? Jeg lyttet etter toner fra sekkepiper, men hørte bare motoren på båten.

På Skotskekysten

"Gevostar" var på vei over Nordsjøen med kurs for Norge. Nordsjøen er den delen av Atlanterhavet som blant annet ligger mellom Norge og De britiske øyer. Det finnes som vi vet store mengder med olje og naturgass under havbunnen. Vi så flere oljeplattformer. Men vi turistene skulle på land så fort vi kom til  hjemlige farvatn. Heldigvis viste Nordsjøen seg fra en rolig side.

Ute i Nordsjøen

Algarvekysten sommeren 78

Nå hadde vi skikkelig fått smaken på Syden, og neste land vi ville feriere i var Portugal. Bare de to yngste skulle bli med. Vi kjørte til Gardermoen, og flyet lettet lørdag kveld 12. august. Etter fire timer landet vi på Faro flyplass, og etter en times busstur var vi framme. Vi skulle bo ved stranda Praia da Rocha.

Algarvekysten er flott

Vi bodde bare fem minutter med buss inn til Portimao, en av de største byene her langs kysten. På denne tida fortsatt en stor fiske- og fiskeindustriby. Lokal spesialitet var ferske sardiner grillet på kull. Lukten var ille, men det smakte nydelig. Hotellet vi bodde på het Jupiter, og det hadde et ganske bra badebasseng.

Badeliv i bassenget

Første onsdagskvelden dro vi på et av Europas største casino, Casino Do Algarve. Ikke farlig å dra ut på livet når en hadde med barnevakt. Først så vi et flott show mens vi nipret til sjampanje, deretter gikk vi inn i spillesalen der det hersket dempet aktivitet. Jeg gikk bort til et av de grønne bordene og spilte rullett, men vant ikke. Så hadde jeg opplevd det også, og det var vitsen med besøket.

Minne fra casinokvelden

Torsdag tok vi en utflukt til Silves, byen som engang var Algarves hovedstad. Byen ligger på en høgde. Silves ble i 1755 utsatt for et stort jordskjelv som la mesteparten av byen i ruiner, men fikk den på fote igjen. Vi var blant annet og så den mauriske borgen fra 1200- tallet.

Ved den mauriske borgen

Vi kjørte et lite stykke utenfor Silves, og der besøkte vi den kjente svenske globetrotteren Hans Ostelius. Han flyttet hit i 1960- åra, og hadde en stor, fin villa og en flott hage. Han tok imot oss i hagen, viste oss rundt og fortalte til slutt fra sitt liv. Vi fikk servert kjeks og sangria.

I hagen til Ostelius

Vi hadde strålende vær, og det ble mye soling og bading. Vi gikk også lange turer på den fine strand-promenaden. I enden av den var en koselig stor kafé der det var spesielt fint å sitte om kvelden for da så vi lysa fra fiskebåtene som lå og duppet ute på havet.

På strandpromenaden

Lørdagskvelden var vi på herregårdsfest. Vi kjørte mot Silves, litt utenfor lå plantasjen. Vi fikk se dyrene, deriblant en kjempediger svart okse. Så ble vi vist alt de dyrket. Det var vindruer, oliven og appelsiner. Etter omvisningen gikk vi mot huset som hadde fire skorsteiner. Jo flere skorsteiner etter rikere var du. Nå var det middag, og vi fikk god mat. Først grønnsaksuppe, hovedrett var piri- piri- kylling, så dessert laget av appelsiner. Måltidet ble avsluttet med kaffe og likør. Under måltidet var det underholdning av folkedansere. Et hyggelig herregårdsbesøk.

Besøk på en herregård

Når jeg er ute på reiser, liker jeg å se landet jeg besøker. Derfor er ofte utflukter på programmet. Søndag dro vi på fjelltur. På vei oppover stoppet vi i en liten by, der kjøpte jeg en kurv og betalte med escudos. Den er i bruk enda, kjekk til strikkeutstyr. Vi dro opp til Algarves høgste punkt som er Foia, 902 meter over havet.

På Algarves høgste punkt

En dag dro vi til Europas sydvestligste odde. Først så vi Europas mest betydelige fyrtårn der en av fyrvokterne viste oss rundt. Et lite stykke derfra lå den gamle navigasjonsskolen der både Colombus og Vasco de Gama studerte før de la ut på sine oppdagelsesreiser.

Utsikt fra fyret

Vi kjørte videre til den lille fiskerbyen Baleeira. Den lå ved en idyllisk, liten bukt der de små fiskebåtene lå ankret ute på vika. Det var et nydelig, varmt sommervær. Vi så unge gutter som svømte fram og tilbake mellom båtene og land. Så la vi merke til hva de drev med, de svømte med kasser foran seg, fiskekasser som skulle ut til båtene.

Bukta ved fiskerbyen

Vi ruslet rundt og så på fiskemarkedet før vi gikk til stedet vi skulle spise lunsj. Restauranten var spesiell. I veggene var innstøpt flasker av alle mulige slags typer. Det var originalt.

Lunsj i spesiell restaurant

Praia da Rocha er 3 km lang og en av de fineste strendene på Algarve. Vi likte oss godt der, særlig måtte vi beundre klippeformasjonene. Men en dag skjedde noe spesielt. Vi var på vei opp fra stranda da vi hørte en kvinne som skrek noe avsindig, og vi stoppet for å se. En hel del folk hadde samlet seg rundt kvinna som fortsatte å skrike, og til slutt ført bort. Jeg gikk nedover igjen og spurte hva som var på ferde. De sa at hun ikke fant igjen den vel ettårs gamle babyen sin. Ikke rart kvinna skrek. Vi fikk aldri greie på hva som hadde skjedd, og jeg har ofte tenkt på henne. Hadde barnet stabbet uti sjøen i et ubevoktet øyeblikk, eller hadde noen kidnappet barnet. Jeg aner ikke.  

Fra stranda på Algarvekysten

Siden vi hadde barnevakt, kunne vi unne oss en tur inn til hovedstaden Lisboa. Vi kjørte gjennom småkupert landskap med små trær, kornåkre og eucalyptusskoger. Turen inn til Lisboa tok ca 6 timer. Vi stoppet et par steder underveis.

Stopp i den lille byen Odemira

Vi nærmet oss Lisboa og kjørte over den lange 25. aprilbroen mot byen. Da sang en svenske som var med i bussen: Hon dansade i Lissabon. Lisboa ligger ved elva Tejo, og er en stor, fin by. Alt den gangen en millionby. Brede grønne avenyer, og imponerende statuer og minnesmerker for å nevne noe.

Foran krigsmonumentet

Om kvelden var vi ute på restaurant og spiste middag, hørte fadosang og så folkedans. Neste dag spaserte vi i byen igjen. Lisboa er kalt en av Europas vakreste byer, og har gjennom tidene vært ett av verdens fremste handelsentra. Vi så blant annet Tower of Belém bygget i 1515, en festning for å vokte inngangen til havna, men har også vært fengsel.

Ved Tower of Belem

På hjemturen fra Lisboa stoppet vi mellom annet i Sintra, en grønn og idyllisk by. Sintra er kjent for sin romantiske arkitektur. Byen ligger 25 km sørvest for hovedstaden. På åsen over byen kan vi se en borg som også har vært inntatt av vikinger.

Fra Sintra

Men to uker går fort. Vi hadde et strålende varmt og fint vær på Algarvekysten. Vi måtte bare pakke og ta flyet til Oslo der vi landa i kulde og regnvær. Vi overnatta på et pensjonat nær flyplassen før vi kjørte hjem. Oppholdet i Portugal var en positiv opplevelse.

Flagget til Portugal